Bloggen er byttet ut

Denne bloggen ble opprinnelig startet dels fordi jeg var nysgjerrig på positiv psykologi, og dels fordi jeg selv hadde behov for å få en mer positiv vinkling på ting.
Etterhvert ble jeg bedre til å være positiv, og i takt med dette forsvant nysgjerrigheten for positiv psykologi. Jeg hadde også en pause i blogging generelt.
Sist jeg postet på denne bloggen er flere år siden.
Flere år senere satte jeg opp www.mentalitet.no. Dette er en mer generell, psykologisk blogg om mentalitet, holdninger, psykologiske vinklinger og personlighetstyper.

Ikveld oppdaget jeg at trafikken til denne bloggen har økt hvert år, og jeg har fått kommentarer som jeg ikke har oppdaget før nå.
Jeg anbefaler derfor å kontakte meg via Mentalitet.no, dersom noen lurer på noe – siden jeg tydeligvis ikke får melding om kommentarer på denne bloggen.

Advertisements

Vårt fastsatte lykkenivå?

Først:
Bloggen har dødd litt, og det har 2 årsaker:

– Det som motiverte meg til å skrive denne bloggen, var å selv lære mer om positiv psykologi og hvordan man kan lære segselv å være mer optimistisk. Jeg føler jeg har fått til dette veldig bra, og jeg har derfor ikke lenger den samme motivasjonen.

– Iogmed at jeg studerer psykologi, og også liker å lese og diskutere psykologi på fritiden, så er jeg stadig vekk borti ting som kunne vært lagt ut på denne bloggen… litt for ofte faktisk. Dersom jeg skulle lagt ut alt som passer inn på denne bloggen, så ville det blitt så mye at jeg ikke orker det, rett og slett.

Men nå gjorde jeg nettopp en liten mini-oblig i et psykologifag, og den er ganske så relatert til denne bloggen. Så jeg legger den like gjerne ut mens jeg husker det.
Først har jeg skrevet hva som står i læreboka, og så har jeg skrevet obligen uneder – som er å skrive et resumè av hva læreboka sier.

14.2 The illusion of hedonic uncertainty

We not only underappreciate uncertainty in the world outside us; we are also prone to illusions of consistency, reliability, and certainty about the world inside our own heads.
There can be little doubt that we think we are more logical, rational, and consistent than we really are.
This book has cataloged dozens of examples of this kind of hubris; we even rewrite our personal biographies to reinforce our beliefs that we knew it all along and that we’ve «always felt this way».
But the authors suspect we have a special blind spot when thinking about what we will want in the future – thinking about decision utility (section 9.1).
Research on hedonic psychology, especially phenomena relevant to deliberate decision making, is in it’s early stages, but already there is a sizable catalog of errors and biases.
Without repeating the many examples of bad judgments about hedonic consequences , we can state some summary premises concerning our capacities to predict our post-decision, experienced utilities:
First, we are at best moderately accurate predictors of our evaluations and emotional reactions to future outcomes.
Second, the outcomes themselves (which occur preceding our reactions) are often hard to predict and more complex than our anticipations of them.
Third, even if we could predict our reactions to the outcomes, the impact of these outcomes on our long-term global well-being (and domain-specific happiness) is modest, much smaller than we think is it.
There are at least two reasons for this overestimation of error.
First, we know that people are insensitive to regression toward the mean when they predict conditions based on only partly valid information. This means they will choose apparantly best options, expecting they will be better on average than they are, and anticipate bad outcomes that are consistently a bit less bad than feared (ses, for example, Harrison & March, 1984).
Second, people do not seem to appreciate their own resiliency and adaptability. We recover from harm and loss much faster than we expect, but then we also become accustomed to good things faster than we expect – a condition that Dan Gilbert (2007) has called immune neglect.
This last point has been verified many times in research on personal well-being and happiness.

The best current theory of well-being proposes that most people have hedonic set points, ambient levels of ebullience or depression that are consistent within and individual and that vary reliably across individuals (and that may even be genetically inherited, or perhaps set by early life experiences; Diener & Biswas-Diener, 2008).
The image is of people bobbing up and down, as the day-to-day events perturb their hedonic levels, but with everyone returning to pretty much where they started on the up-down scale.

Hedonically significant events (divorce, losing a job, winning the lottery, getting into your first choice college) move you up or down, but after 3 months (or at most, 6) you’re back to normal. (David Lykken, 1999, argues that genetics may be an important determinant of your hedonic set point, just as heredity predicts your body weight).
What does this mean for decision making?
People have erroneous, self-aggrandizing beliefs that they can predict and control how happy they will be.

People focus too much on decision utility, expending too much cognitive energy attempting to predict their future happiness when they make decisions.
We are not advocating that people completely ignore what they want, or think they want, when they choose.
But one useful tactic is to avoid focusing on global assessments of «how happy will it make me» when we are evaluating our prospects; rather, we should focus on predicting other important attributes of the consequences being considered (such as good health, productivity, variety of experience, helping others, and perhaps money) and on bad attributes that can be decreased (such as constraints on time or opportunities and risks of tangible losses).
But perhaps that is what most of us do naturally. How often do you make choices by asking yourself, «will this alternative make me happy?»
Divorce is one of the few such decisions where the universal self-description is, «I got out of the marriage because it made me so unhappy.»
Usually we are focused on other, maybe more important attributes that are only probabilistically related to happiness – safety, health, durability, income, and other more tangible characteristics.

Sammendrag

Vi er dårlige til å predikere våre fremtidige følelser.

Vi sliter med å forutsi hva og hvordan ting vil skje, og vi er dårlige til å forutsi hvordan vi vil reagere emosjonelt på det som skjer. Og selv hvis vi klarte å forutsi disse tingene, så har vi fortsatt en sterk tendens til å overvurdere hvor sterke våre emosjonelle reaksjoner blir.

Vi tenker gjerne ikke på at gjennomsnittet av alle hendelser nettopp ligger mot gjennomsnittet, dvs at de fleste hendelser ikke er særlig emosjonelt viktige for oss i ettertid.

Folk synes også å ikke være klar over sin egen evne til å emosjonelt tilpasse seg nye situasjoner. Man forventer kanskje at man vil plages langvarig av bestemte hendelser, mens i praksis ender det som regel med at man biter i det sure eplet, godtar hva som skjedd, går videre og bare gjør det beste ut av sin nye situasjon.

Dessuten peker forskning mot at hver av oss har et slags fastsatt lykkenivå som stort sett vedvarer livet ut – gjennom både gode og vonde opplevelser.

Personlig tror jeg vårt fastsatte lykkenivå henger direkte sammen med personlighetstrekket nevrotisisme, som også er tilnærmet fastsatt livet igjennom og som forutsier hvor optimistiske eller pessimistiske vi er av natur.

Opp med hodet!

Å innrømme feil

«No one should be ashamed to admit they are wrong, which is but saying, in other words, that they are wiser today than they were yesterday.»

– Alexander Pope

Et smil skal man ikke undervurdere

Følgende tekst er hentet fra en diskusjonstråd på Sukker.no’s brukerforum:

«I går satt jeg på en uteplass på Karl Johan og drakk litt øl og vin. Måtte slå ihjel noen timer før flyet mitt gikk. Når jeg da satt der å koste meg observerte jeg en nydelig mann. Han var mørk og med de klassisk fine ansiktstrekkene som man kjenner igjen i modellblader. Han hadde et vakkert smil med hvite flotte rettstilte tenner. Det jeg kaller over gjennomsnittet pen. Han var kledd i sort. Smilte høflig til alle forbipasserende og hilste hyggelig på alle sammen. Mange smilte tilbake og noen lo. Man kunne ikke annet enn å smile til han. Vakker og blid som en sol. Der satt han med koppen sin. På bakken på en liten papp plate. Han hadde litt slitte klær og var ikke spesielt ren. Han var Romener.

Jeg begynte å tenke og reflektere litt. Mine to dager i Oslo gikk alt for fort. Jeg hadde bodd på hotell, spist god mat og ikke minst drukket godt. Jeg reiste med fly opp og ned som den største selvfølge. Jeg satt da der med en øl til 90 kroner og et glass vin til nesten 100 lappen. Tenkte en del over verdier i livet. Jeg lurte på hvor mange smil jeg hadde fått frem i løpet av mine to dager i Oslo….Hadde jeg i det hele tatt fått noen til å smile?

Her sitter denne mannen. Fattig og uten mulighet til å drikke vin til 100 lappen. Det var helt sikker. Jeg kunne ikke annet enn å bli imponert over hvor mange og hvor lett han fikk folk til å smile. Godt humør er smittsomt, på en positiv måte. Om alle hadde vært like smilende å blid hadde verden vært en bedre plass å leve i. Det er jeg helt sikker på 😉

Jeg pakket 100 kr i koppen hans. Så hadde jeg om ikke annet fått frem ett smil i løpet av denne dagen 😉 Det gledet meg.»

Hva er det som avgjør hvor verdifullt et menneske er for deg?

Et problem er bare et problem hvis du tillater det

Et problem kan bare være et problem dersom du tillater det å være et problem. Det er noe som jeg har tenkt mye på de siste ukene.
Du kan velge selv å si at det ikke er en big deal for deg om du dør, eller du kan velge å si at du nekter å godta å dø.
Du kan velge selv å si at det ikke er verdens ende om du stryker i studier, eller du kan velge å si at du har et stort problem fordi du stryker.
Du kan velge å si at du tåler å leve uten exen som slo opp med deg, eller du kan velge å si at du ikke orker å leve uten.

Hvis du sier at det er et problem for deg, så blir det det. Å si at noe er et problem for deg, er så si at du ikke ønsker å godta det og at du plager degselv over tanken på problemet.
Hvis du sier at det ikke er et problem for deg, så vil det ikke plage deg, og hvis det ikke plager deg så er det heller ikke et problem for deg.

Mitt hjerte er lastet med…

Har du noengang slitt med at noe plager deg så mye at du ikke klarer å la være å tenke på det?
Har du slitt med at akkurat disse tankene som du ikke klarer å få ut av hodet, ødelegger humøret ditt, gjør deg lei deg eller sinna, og på den måten gir deg en dårlig dag opptil flere ganger?

For rundt et år siden plagdes jeg selv med slike plagsomme tanker. For meg var det en person, og den personens oppførsel, som plaget meg i månedsvis – Også når jeg verken så, hørte eller på annen måte merket noe nærvær av den personen.
Etterhvert innså jeg noe viktig, som gjorde at jeg lagde en viktig regel for megselv.
Det som jeg innså, er knyttet til måten assosiasjoner fungerer. For å sitere et eldre innlegg her på bloggen:
«Assosiasjoner bygges opp ved at hver eneste gang vi tenker på to temaer i kombinasjon med hverandre (feks når vi ser en katt og en hund sammen), så vil assosiasjonen vår mellom de temaene bli styrket.
Dess sterkere assosiasjonen vår er mellom to temaer, dess høyere er sannsynligheten for at neste gang ett av temaene dukker opp i tankene våre, så vil også det andre tema komme opp i tankene våre samtidig.»
Det jeg ikke har forklart tidligere, men som følger som en implikasjon av måten assosiasjoner fungerer, er følgende:
Jo oftere du tenker på et tema, dess flere ting vil du assosiere til det temaet, og derfor vil sannsynligheten for å tenke på dette temaet iløpet av en vanlig dag øke!

Har du noengang hørt en sang, kjent en lukt, sett et bilde e.l, og plutselig fått opp et gammelt minne som på en eller annen difus måte var relatert?
Jeg har opplevd veldig mange ganger når jeg hører en sang eller tenker på noe spiselig, at jeg får opp uvanlig nøyaktig minner om noe jeg gjorde en dag for årevis siden. Det skjer kun fordi at den dagen den gangen for lenge siden, så hørte jeg på den samme sangen eller spiste den samme tingen.
Der ser man altså at feks å høre på musikk kan gjøre at man danner årelange minner.
Se så for deg at du går igjennom en dag og gjør alle de vanlige tingene, men at du mesteparten av dagen går og irriterer deg over feks en person du ikke liker. Hva skjer? Jo, du danner assosiasjoner mellom de negative følelsene dine for den personen, og bokstavelig talt hundrevis av andre ting som du interagerer med iløpet av den dagen!
Hver og en av disse hundrevis av assosiasjonene vil øke sannsynligheten for at de gamle følelsene kommer frem igjen, og\eller de samme, gamle tankene kommer opp i bevisstheten.
For hver eneste dag du går og tenker på dette som du plages av, så vil assosiasjonene bare styrkes og styrkes og styrkes.
Etterhvert vil «alt» minner deg om dette temaet, og det blir vanskelig å ikke tenke på det. Du kommer i en ond sirkel, der du selv er den som holder liv i tankene og følelsene som plager deg.
Da er det faktisk du som plager degselv

Tanke -> Assosiasjoner -> Økt sannsynlighet for å tenke samme tanke senere.

Negativ tanke som vekker negative følelser -> Assosiasjoner mellom negative tanke og følelser som trigges av negativ tanke -> Økt sannsynlighet for å tenke samme negative tanke og føle de samme negative følelsene senere.

Negativ tanke som vekker negative følelser + se\høre\gjøre noe -> Assosiasjoner mellom negativ tanke og følelser, og syn\lyd\handling -> Økt sannsynlighet for å tenke negativ tanke og kjenne negative følelser, hver gang synet\lyden\handlingen gjentas.

Akkurat så langt gikk det også med meg den gangen for rundt et år siden. Jeg hadde problemer med å få tankene ut av hodet, fordi det etterhvert var veldig mye som minnet meg om de negative tankene og de relaterte negative tankene.
Så etter å ha innsett dette, så bestemte jeg meg for å få slutt på den onde sirkelen.
Det var da jeg begynte å gjøre følgende (sitert fra eldre innlegg her på bloggen):
«Akkurat som assosiasjoner kan forsterkes kontrollert, så kan de også svekkes kontrollert. Det krever derimot mer kontroll, mer bevissthet, mer metakognisjon(at man er bevisst på egne tankemønstere).
Dette vil feks være helt nødvendig å gjøre for å bli kvitt en hvilken som helst angst eller fobi, men det er også nyttig å kunne hvis man opplever at man knytter mange negative tanker til noe i hverdagen. Feks hvis man blir sur og gretten av å stå i rushtrafikk dag ut og dag inn.
For å svekke en assosiasjon, så må man være såpass bevisst på egne tanker at man klarer å stoppe segselv hver gang man har aktivert assosiasjonen.
Hvis man vil slutte å bli sur av å være i rushtrafikk, så må man si til segselv hver gang man er i rushtrafikk noe i duren: “Jeg er ikke sur, jeg får ikke lov av megselv å være sur, for jeg har det fint, sola skinner, fuglene synger og det er musikk på radioen.” Så må man gjøre alt man kan for å ikke være sur. Hvis man tillater segselv å bli sur, så vil assosiasjonen bli opprettholdt. For hver eneste dag man lykkes i dette, så vil assosiasjonen svekkes, og det er lavere sannsynlighet for at man blir sur av rushtrafikken i fremtiden.»
Jeg gjorde som jeg beskrev over, jeg begynte å nekte megselv å tenke på de negative tankene.
Og det virket.
Siden da har jeg gjort dette til en regel for megselv:
Dersom jeg plages av tanker om noe som jeg ikke kan gjøre noe med, så nekter jeg megselv å tenke noe særlig på det. Jeg vil ikke fortrenge noenting, men jeg nekter megselv å kaste bort resursser på ting som jeg ikke kan gjøre noe med.
Ikke gråt over spilt melk, er det noe som heter. Prinsippet er det samme: Ikke kast bort krefter på noe du ikke kan gjøre noe med!

Pga dette så har jeg også dannet en holdning om at dersom jeg er i dårlig humør over noe, så er det min egen feil at jeg er i dårlig humør, mer enn noen andres feil.
For jeg har klart å bevise for megselv at jeg styrer mine egne følelser, ved å styre hva jeg tillater megselv å tenke på!
Jeg har bevist for megselv at dersom jeg nekter megselv å gå rundt og tenke på noe jeg irriterer meg over, så klarer ikke den tingen å gjøre meg i dårlig humør!
Jeg har også flere ganger sett for meg at jeg har en samtale med en pessimistisk person jeg kjenner, hvor jeg kort forklart forteller vedkommende følgende:
Det er per definisjon umulig å ha en dårlig dag dersom du ikke tillater degselv å tenke på ting som gjør deg i dårlig humør!

Du kan styre dine egne følelser!

Previous Older Entries